En høyst uvanlig dag på fjellet.

 

Våknet på Rjukan til ruskevær, men motivasjonen var absolutt på plass.
Etter at vi hadde spist frokost, og laget matpakke, løp jeg inn på kontoret til arrangøren for å bytte et sett med superundertøy. Heldigvis var dette helt i orden, og jeg løp tilbake til hotellet. Etter at jeg hadde skiftet til hva jeg trodde var nok klær ruslet mamma og jeg til bussen.
Denne gangen kjørte bussen i motsatt retning av hvor vi ellers pleier å kjøre.

Hele løypen ble lagt til andre siden av fjellet i år. Årsaken til dette vet jeg ikke, men at løypa på andre siden av fjellet er mye bedre skal jeg ikke legge skjul på!
Starter å gå hvor sabotørene som sprengte tungtvannet på Rjukan gikk.
Etter et godt stykke dro vi oppover i fjellheimen, og det var mye oppover i starten. Ettersom stien var laget for en i bredden, løpe jeg opp på siden av løypen. Pusten og hele kroppen bare kjørte på. Ingen melkesyre, ingen sure muskler. Det føltes nesten ut som om jeg var en maskin. ?Lett på tå?, sa jeg til damene som gikk oppover den kjempe bratte fjellsiden. Og løp videre oppover fjellsiden.
Mange av damene syntes nok dette var litt tøft og tok mange stoppepauser oppover. Den gladlaksen jeg var, ville jeg jo spre litt latter og glede, så jeg ba damene om å strekke seg opp med armene i luften enn å lene seg over knærne og minimere tilgangen til oksygen, og så løp videre. Noen så rart på meg, mens andre hørte på det jeg sa jo strakk armene i været og lo.

På toppen, hvor jeg ventet på mamma, blåste så ekstremt at jeg trodde et lite sekund at det var bedre å snu. Regnet som pisket mot ansiktet gikk over til snø, og det snødde mye. Etter alt regnet som hadde lavet ned de siste dagene, var det ikke et sted som det ikke var vann.
Da det var 6 km igjen var jeg blå på leppene og hadde ikke følelse i fingrene. Så jeg gikk på, jeg gikk så fort jeg kunne uten å løpe, for jeg ville komme meg helt til målstreken uten knall og fall. Det var myrer og gjørmehull over alt. Jeg snublet og skled et par ganger, men holdt meg på bena hele veien. Det var det ikke alle som gjorde.
Jeg hoppet over bekker og små fosser. Noen bekker måtte jeg balansere over. Heldigvis hadde jeg fjellsko som var godt impregnert med vaselin, og det skulle gå lang lang tid, før jeg ble våt på bena.
Alt jeg hadde i hode de siste 6 km var jo å komme seg til mål.
At jeg skal ha gode og varme klær til vinteren er et faktum. Og til dere som ikke har møtt på snøen enda, det er drit kaldt når man ikke har på seg nok klær. Det var et pang-møte med snøen, men jeg trosset både vind, snø, hagle og regn over den 13 km lange fjellturen.

Nå er jeg hjemme i en god og varm leilighet, og om ikke lenge er det kvelden her. For i morgen er det team-møte i Oslo.





































Kommentarer
Legg igjen en kommentar
Lillian Maria

Heisann! Mitt navn er Lillian Maria Langseth. Jeg er 26 år og kommer fra et lite sted som heter Gjerdrum. Her kan du lese om livet mitt, turene til Amerika, trender, trening og mine tanker rundt aktuelle temaer. Håper du liker bloggen, og legg gjerne igjen en kommentar :)

lillian.la@hotmail.com
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits