Her er en tilståelse

Dette innlegget har stått på trykk i Avisa Nordland.



Her er en tilståelse: Jeg er en av dem som gjør livet både surt og farlig for andre.

Det gjelder ikke bare hjemme og på jobb. Denne gangen handler det om lysløypa. Stedet der menn er menn, og jeg beklageligvis er en av dem.

Jeg er en av dem som går på skøyteski. En av dem som kanskje ikke burde gjort det. En av dem som aldri har lært det, og som går fri for teknikk der andre går i fri teknikk.

Jeg er en av dem som ikke har styrke til å skøyte smalt. En av dem som bruker det meste av Bodømarkas bredde mens jeg staker desperat og gleder meg til neste nedoverbakke.

Det kan nesten ikke gå bra. Og da snakker jeg ikke om risikoen for hjerteinfarkt, noe jeg som mann i den mørke middelalder skal være disponert for.

Nå handler det om trefninger med helt uskyldige skigåere. De som verken lar hunden drite i sporet eller gjør noe annet galt.

Denne uka skjedde det igjen. Et par ganger. På vei oppover i noe jeg oppfattet som frisk padling, men som antakeligvis bare så ufrivillig komisk ut. Jeg kikket rett ned på skotuppene. Og før jeg visste ordet av det, holdt en stakkar i motsatt retning på å renne meg i senk.

Han klarte med svindalsk presisjon å styre ut mellom mine skitupper og fortapelsen. Han ropte og hoiet, så det ut til. Men jeg hadde høy musikk i øreproppene og hørte ikke engang mitt eget ooowææææh i nær-døden-øyeblikket.

Jeg trasket videre. Vel oppe på flata var hjernen tom for oksygen og kroppen skjelven og utmattet. Svimmel som jeg var, slet jeg enda mer enn før med å holde balansen på de, unnskyld uttrykket, helsikes smale skiene. Jeg gjorde et brått utfall, og ei ung jente i motgående felt var nær ved å bli spiddet av min venstre skistav.

At jeg er en elendig skiløper, er hevet over enhver tvil. Jeg traff en bekjent i løypa her om dagen. Han sa «du har skøytet før.» Men jeg ante et lite spørsmålstegn der. For han la til et spørsmål om hvorfor jeg ikke går klassisk i stedet?

Svaret er enkelt: Det er ikke for å virke proff. Eller for å komme meg veldig fort fram. Jeg vil bare slippe å smøre ski. Jeg vil gå rett ut i garasjen, gripe skiene og legge i vei.

Bare synd at det må gå ut over andre.

Skrevet av: Øyvind Johansen, nyhetsleder og journalist i Avisa Nordland


 

Da jeg leste dette innlegget på sengen i dag tidlig, lo jeg så tårene trillet. Dette er ikke bare godt skrevet, men noe faktisk mange opplever daglig i skisporet. Heldigvis har ikke jeg opplevd noen av slik karakter, men et utrolig morsomt innlegg!

Kommentarer

snippen

29.01.2015 kl. 17:10
Haha, morsomt innlegg :D bra skrevet :)

Lillian Maria

29.01.2015 kl. 19:14
snippen: Følte jeg måtte spre litt glede ved å dele dette! :D
Legg igjen en kommentar
Lillian Maria

Heisann! Mitt navn er Lillian Maria Langseth. Jeg er 26 år og kommer fra et lite sted som heter Gjerdrum. Her kan du lese om livet mitt, turene til Amerika, trender, trening og mine tanker rundt aktuelle temaer. Håper du liker bloggen, og legg gjerne igjen en kommentar :)

lillian.la@hotmail.com
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits